Kjære verden

Jeg gråter noen tårer for verden, for jeg ser ikke lyset i slutten av tunellen. Når skal mennesket forstå at folk er folk, og at vi har muligheten til å leve sammen - side om side uten problemer. Helt siden jeg var barn har det naive spørsmålet stått ubesvart i tankene mine «Hvorfor kan ikke alle bare være snille med hverandre, egentlig?» Som ung i dagens samfunn ser jeg mørkt på fremtiden, og tenker mange ganger at jeg ikke kan forstå hvordan verden har blitt som den er. Hvordan rotet vi til at man skulle dele inn mennesker etter hudfarge, eller etter hvem man forelsker seg i. Hva gjorde at vi lot tanker om gud definere hva vi skulle stå for, hvilke verdier vi skulle ha og dermed slavisk følge hva bibelen, koranen eller andre hellige bøker sa vi måtte? Hvorfor har man egentlig et eget toalett til menn og kvinner - urin er urin, uansett hvilket kjønnsorgan som pisser. Fortell meg hvordan Donald Trump er alt for nærme å bli valgt som USAs neste president, og dra gjerne inn...

Smågodtprat

Som dere sikkert har fått med dere startet Rema og Kiwi denne uken priskrig, og denne gangen var det smågodt og sesongvarer til påske det ble dumpet priser på, - og Norge gikk amok. Jeg var nok ikke alene som student med å tenke at dette var supert, så kunne til og med vi med dårlig råd unne oss noe godt til helgen, for ikke å glemme appelsiner, pølser og ketchup! Men jeg klarer ikke la være å la meg provosere av uendelig med negative kommentarer og debattinnlegg om dette på nettet. Fedmeproblemet blir trekt frem, "vi får i oss for mye sukker" og "prisene på godteri burde være skyhøye". Så unnskyld meg kjære Norge men eier vi ikke selvkontroll? Du bestemmer da vel selv om du vil kjøpe et eple eller 10 kilo smågodt i butikken, gjør du ikke? Dumping av priser er i seg selv ikke en bra ting. Prisene er satt av en grunn, og produsentene ønsker å opprettholde status på varene de legger arbeid i. Men konkurranse er bra, det er viktig og nødvendig også i matvarehandelen. Me...

Kjære William

Det er rart hvordan én dato kan være så annerledes fra resten av livets dager. 18. Februar har for min del brent seg fast i minnet og vil alltid være en dag da jeg må svelge noen kameler, tørke noen tårer og være litt alene. Jeg hører på Chris Medina, favorittsangen din. Tenker på hvordan du ville sett ut i dag og skulle ønske jeg var hjemme med familien min og tent lys med de for deg i dag. To år er det siden i dag. Det er 730 dager. Ganske lenge, og ganske kort på en og samme tid, egentlig. 729 dager siden du skulle lure meg for å få meg til å le, og smilte det lure smilet tilbake til meg en siste gang. To år siden du lærte meg så skjørt livet er, og så vondt det gjør å miste noen man er glad i. Jeg tenker ofte på deg, det er ikke så mye som skal til. En gutt på din alder leker i gata utenfor meg i Bergen og j...

Amen Karpe Diem

Ikke ofte jeg får frysninger av musikk, så når det først skjer klarer jeg ikke holde kjeft om det! Har dere fått med dere Karpe's siste godbit? Sitter igjen med å skjemmes over samfunnet Norge, elske at Karpe har fått med så sykt mye bra i teksten og en sår sangstemme som de siste dagene har sunget for full hals til en konge låt. Hundre hender i været, to tomler opp og et bredt smil fra meg. Sykt bra. Applaus!Har dere fått med dere låta? Hva synes dere?

Norton Magic - dagens skumleste trylletriks?

Kunne du latt hvem som helst gå gjennom innholdet på mobilen din? Hva med laptopen din? Har du noen lettkledde solbrent-bilder i kamerarullen, kanskje festvideoer eller bare 40 nesten like selfies av deg selv du helst vil holde for deg selv? Kanskje var det litt vanskelig å huske pin-koden til det nye bankkortet utenatt så du skrev det opp i notater, kanskje også passordet til nettbanken, - eller facebook? Teknologi gjør alt så mye lettere, og man kan fort tenke at det er deilig ting blir mer brukervennlig og lettvint, men tenk også på at det blir lettere for andre å nå sensitiv informasjon om deg. For hvor skummel er ikke tanken på at noen andre skal få tilgang til alt dette? Jeg var så heldig at jeg fikk spørsmål om å skrive litt om Nortons nye tiltak for å sikre innholdet vi alle har på alle våre "dingser", og synes dette er en veldig viktig sak alle burde tenke litt over. Noe jeg har fått oppleve på kroppen selv er hvor viktig det er å ha sikkerhetskopier av bilder og viktige d...

Kjære flyktning, du kan godt bo her

Jeg er en student, bor på ganske små kvadratmeter og kan sitte på do og skylle ut shampo'n samtidig så lite er badet mitt. Men jeg har plass til mange - jeg. Én kan ligge på sofaen min, jeg kan legge madrasser på gulvet og lete frem noen ekstra puter og pledd, - trangt hadde det blitt men det er aldri for trangt til at det ikke er plass til noen som trenger hjelp. Dere trenger ikke ringe på døra engang, jeg skal holde den åpen og vente på dere, gi dere klemmer og svelge kameler med tanke på hva dere har vært gjennom. Dette er en litt sint meg som blir så fryktelig frustrert over at det virker som alt politikerne gjør er å snakke, - det skjer for lite. Jeg har til gode å sepolitikerne åpne Norges porter og ta tak. Hvorfor skjer det ingenting, hvorfor hjelper vi ikke de som trenger det - og hvordan er det mulig å engang diskutere om vi heller burde hjelpe til der debor? Det er snakk om at vi ikke har ressurser til å ta imot disse stakkars menneskene som så sårt trenger vår hjelp, vi...

Moving out just got real

Herlighet så tomt rommet mitt er nå, - alt er pakket, rullet og stappet ned i esker, søppelsekker og bokser og skal ikke opp igjen før jeg står med nøkler i hånda til min nye leilighet i Bergen. Jeg gleder og gruer meg masse! Og blir sakte men sikkert tilvent tilværelsen som alene disse to ukene før jeg flytter. Jeg har nemlig vært hjemme alene en uke nå, og merker livet alene er hardere enn jeg hadde trodd. Når jeg kommer hjem fra jobb når klokka slår akkurat over midnatt og posten ligger uåpnet rett innafor døra, vaskemaskina står uåpnet med tørre klær i seg - tørre fordi jeg har vokst opp med at klærne vasker seg selv og kommer som på rullebånd nyvaskede, tørre og sammenbretta med duft av lavendelskyllemiddel (som forresten koster et halvt stipend(?!) inn på en stol på rommet mitt. Men når mamma ikke lenger er her har jeg såklart glemt at det er min jobb å henge de opp og klærne har brukt noen dager på å tørke inni maskina. "Jaja, tørre ble de jo uansett" tenker jeg da. Oppvask...

Kjære William

Når dette innlegget postes er det ett år siden. Ambulansen, telefonen, sjokket - sekundene, minuttene og timene i svart evighet. Blomster, - så alt for mange veldig fine blomster. I dag er det ett år siden du pustet, lo og klatret opp din siste høyde. I dag er det ett år siden du lærte oss skjørheten mellom liv og død, du lærte oss å sette pris på de kjære vi har, og du lærte oss å savne. For aldri har jeg kjent savn slik som jeg har gjort etter deg, William. Jeg kunne gjort hva som helst.. Kvelden før det skjedde kom du bort til meg William, du skulle lure meg med en boks du hadde. Du spurte om jeg kunne gjette hva som var inni, og det gjorde jeg. Jeg gjetta rett, og du smilte så skjønt til meg med hodet på skakke, for siste gang, og sa "Du vet alt du". Hadde jeg bare visst.. Jeg hørte ambulansen i hundre gjennom byen, blå lys og med retning mot deg. Jeg satt i sofaen med mamma og venninnen min, og ante fred og ingen fare der vi diskuterte dagens middag. Ambulansen hørtes på ny, ...

Alt som kan gå galt, vil gå galt

Våknet til storm og flomvarsel i dag, som jo bare er nok enidyllisk desemberdag på helgelandskysten, så litt lettere irritert over å nærmest svømme til skolen kom jeg endelig fram til timen jeg skulle ha i morges - helt sinnssykt pissvåt, men.I skoletimenbrukte jegmacbooken minslik som jeg alltid gjør, og alt virket helt normalt (do you get what I'm heading at?), dro hjem etter denne timen for å blogge, tok macen opp av sekken, åpnet den og stirret inn i svart. Og siden har jeg grått, bannet, sendt sikkert hundre meldinger til mennesker jeg såvidt kjenner i et desperat forsøk på å få hjelp, og ikke minst snakket alvorlig med macen for å få den til å forstå at dette var et jævla dårlig tidspunkt å bestemme seg for å dø på. Og ikke nok med at IKT-avdelingen på skolen kom på slutten av dagenog gav meg den fantastisk dårlige nyheten om at å få liv i macen var en lost case, men da jeg skulle ta meg sammen og tenke at det kom til å løse seg fant jeg ut at moder jord bestemte seg for å gi...

Nå er jeg blogger på heltid

Jeg har jo jobbet på Parfymelle i over 3 år nå, men fikk for en månede siden ny sjef og alle ekstrahjelp-timene har siden det gått til de andre to ekstrahjelpene og slik det ser ut nå har jeg ikke noe mer jobb på butikken jeg har elsket å jobbe på. Kan ikke gå uten penger, og har på grunn av dette måttet avbestille både turen til Afrika til neste sommer og turen til Paris nå til nyttårsaften. Eller, kjæresteturen til Paris er ikke avlyst, bare flyttet til begynnelsen av sommeren, så vi skal reise, men forhåpentligvis har jeg funnet meg en ny jobb til da, sånn at jeg får tjent meg litt penger til turen. Når jeg er vant til å få lønninger på 6000+ er det mye gøy som må kuttes ut når lønna plutselig er 0, kan ikke betale med penger jeg ikke har. Desverre. Men turen til Afrika vil jeg gjerne ta et annet år, men i år strekker ikke økonomien til nå som jeg ikke får noe jobb på butikken jeg pleide ha fast inntekt fra. I mellomtiden går jeg all in på bloggfronten. Har lenge hatt lyst å sat...

17

Da jeg ble sytten skrev jeg dette: " Som alltid er jeg mange kilometer flyvende over bakken på bursdagen min, på vei mot varmere strøk. Selv om 17 år ikke akkurat er noen stor greie, er det utrolig å tenke på hva jeg har opplevd siden sist bursdag. Ikke bare har jeg fullført førsteåret VGS på studiespesialisering, men jeg avsluttet skoleåret med 5 i snitt. Jeg har sittet mellom to piloter og flydd inn over Tromsø by om natten, og jeg har kjøpt min første iPhone ever på verdens største apple-butikk. Jeg har tatt drop'et på toppen av Stratosphere i Las Vegas, og gått over golden gate bridge i San Francisco. Jeg har hatt en eksamen i naturfag som gikk helt rævva, men og fått min første 5er i standpunkt i matte noen sinne. Jeg har spist livets beste måltid, gresk salat med grillede scampi (veldig verdt å ta med for det blir jeg å huske til evig tid så godt det smakte!) og livets dårligste måltid (disneyland, pizzastykke med 10cm smeltet ost oppå, ville spy). Jeg har blitt kjent med utr...

speechless

Hei kjære lesere♥ Jeg synes alt jeg blogger om for tiden gir null mening og er gørrkjedelig å lese om, og ingenting sykt kult skjer for tiden i mitt liv så jeg aner ikke hva jeg kan skrive for å opprettholde kvalitet. Når jeg reiser er det lett å blogge fordi jeg har mye å skrive, - mange bilder å vise. Men nå er det liksom bare tomme ord for å fylle ut siden. Har nok nevnt at jeg skal til New York et par (tusen) ganger, og når den tid kommer blir det nok en gang mye å skrive om. Men frem til da trenger jeg litt hjelp fra dere til hva jeg kan poste, eventuelt hva dere ikke vil se, for jeg har på en måte gått tom for bloggmot. Jeg skal ikke slutte, jeg liker det alt for godt til å legge opp nå. Det bare går litt treigt, og jeg har null inspirasjon til å pøse ut med tre innlegg om dagen slik jeg holdt på for en stund siden. Og hver gang jeg tenker at: "Nå har jeg ledig tid, nå burde jeg blogge", utkonkurreres de tankene med: "Jeg ser enda en episode Gossip Girl, jeg". Håper de...

ta ansvar

Heii♥ I går da jeg var på vei hjem fra jobb kom jeg bort til en eldre dame som lente seg intill en lyktestolpe med et flertall handleposer med mat strødd rundt beina sine. Hun tok seg til pannen og smilte forsiktig når jeg kom trillende med sykkelen min bort til henne. Jeg spurte om det gikk bra, og hun svarte med en tynn stemme at hun hadde handlet mat som ble tyngre enn hun hadde trodd, og at hun var dårlig til beins og ble fort svimmel, så hun måtte bare ta en pause. Flere enn én person gikk rett forbi henne med nesa i været og mobilen trykt opp i ansiktet både før jeg kom bort til henne og mens vi sto der og snakket. Det var klart jeg spurte med en gang om jeg fikk hjelpe henne å bære posene hjem, og hun ble så sinnssykt glad. Jeg låste sykkelen min, tok posene hennes og fulgte henne hjem til leiligheten hennes før jeg takket nei til penger og ønsket henne en fin helg! Så lite skulle til av min tid for at hennes dag ble betraktelig lettere. Jeg skriver ikke dette her for...

Peptalk

I går hadde jeg en dårlig dag, sur og vondt i hodet, lei og sliten i hele kroppen. Hvor ble det av: "Dette skoleåret skal jeg gjøre det skikkelig bra på skolen" som jeg spikret inn i høst før skolestart? Notatene jeg skriver i skolebøkene mine blir bare mer og mer slørvete, snart klarer ikke engang jeg selv lese hva jeg har skrevet. Disse siste månedene før sommerferie kjennes som de siste sekundene av å stå planken på trening, det gjelder å holde ut for å få de resultatene man vil, selv om motivasjonen synker i takt med dagene frem mot eksamen, og lårene begynner å skjelve under kroppen for det er så tungt å holde ut. Vi jobber et helt skoleår mot den ene dagen eksamen, så det er jo nå det gjelder, på ordentlig. Så det eneste som faktisk hjelper på humøret, motivasjonen og hodet nå, er noe så klisje som fremtiden. Jeg starter sommerferien med tur til New York, herregud hvorfor smiler jeg ikke hver eneste dag, bare for det? Så er jeg så heldig å ha en fantastisk jobb der jeg ka...

Minneord til William

I dag skulle du bli 10 år, du skulle feire og være full av sukker når min pappa, din onkel skulle ringe deg på kvelden og høre oppsummering på bursdagsfeiringen. Det er på dager som dette det er ekstra tungt at du ikke er her mer, og det er på dager som dette det betyr ekstra mye når vi tenner lys for deg. Selv om du kanskje ikke kan høre det jeg sier vil jeg si noen ord til deg, og på en dag som dette vil jeg begynne med å si; Gratulerer med dagen William! Når jeg var 13 var jeg på besøk hos deg i Molde i nesten en hel månede, da passet jeg deg og dine søsken på sommeren, og vi hadde det så bra sammen! Vi kunne finne på alt mulig, alt fra å bade, til å leke ekspedisjon ute i hagen, hoppe på trampolina og sparke sparkesykkel sammen. Du var så full av fart og energi, og alltid med det gode smilet ditt på lur. Du elsket mat, og hadde mange ganger det som virket som en umettelig mage uten bunn. En dag den sommeren jeg passet dere hadde vi to stekt loff, og jeg husker enda lukten som ...

Drittdag

I dag er en sånn dag da jeg helst skulle ønske jeg bodde for meg selv, i den perfekte byen, i en perfekt, lys leilighet, sammen med min lille perfekte pomeranian og studerte noe som for meg betyr alt, og som jeg vet vil gi meg utdanningen jeg trenger til jobben jeg vil ha. Men isteden våknet jeg i den samme senga, i det samme huset, i den samme byen, til den samme skolen, etterfulgt av den samme jobben, og ender dagen med en tur til det samme treningsstudioet som jeg alltid våkner opp til. Fikk snap fra søsteren min i India i dag, hun er på Holi festivalen og mengden misunnelse i meg for at jeg ikke er der sammen med henne er så stor at rutinene virker enda svartere enn vanlig. Jeg skal til New York og Egypt i år, to forskjellige kontinenter og likevel klager jeg over livet. Tenker å gå innom helsekosten og kjøpe en dark chocolate cake in a cup for å trøste meg på, det er rett og slett bare en kjip dag i et ellers veldig bra liv. Legger ved et bilde som overhodet ikke er tatt nylig...

Hva skal du bli når du blir stor?

Jeg er så himla dårlig til å ta valg. Eller nei, det blir feil å si. Jeg er ikke dårlig til å ta valg, for når jeg først tar valget er det som oftest et bra valg jeg har endt opp med, men jeg er så sinnssykt dårlig til å bestemme meg for hvilken mulighet jeg skal ta. Det begynte når jeg var liten, spørsmålet: Så, hva skal du bli når du blir stor da? Og når jeg var mindre var svaret lett: Jeg skal bli popstjerne. Eller, jeg skal bli skuespiller. Men jeg er ikke helt der enda. Jeg sluttet på en måte å være der da jeg tok valget å begynne på studiespesialiserende istedenfor dramalinja i Trondheim da jeg gikk i 10. Klasse. Så har jeg svart: Jeg skal bli pilot. Og den drømmen varte ganske lenge egentlig, helt til jeg kom hjem fra sykehjemmet med astmamedisin og nok en drøm i vasken. Jeg synes det er latterlig vanskelig å ta et valg som skal prege resten av mitt liv nå når jeg er bare 17 år gammel, for jeg vil jo så gjerne velge rett. Et av mine største mareritt er å våkne som 45 år gamm...

Begravelsen

Begravelsen i går var den fineste jeg kan tenke meg er mulig å være i, absolutt verdig verdens fineste lille gutt. Egentlig skulle jeg være i Oslo nå, le og kose meg med Cassandra, Aurora, Caroline, Frida og Emma, men der er jeg ikke. Isteden for å boarde på flyet mitt i går gikk jeg inn i kirken, i begravelse til mitt kjære lille søskenbarn. Surrealistisk, feil og rart kjentes det å sitte der. Det skal ikke være sånn, jeg skal ikke sitte her på kirkebenken, vi skal ikke gråte, han kan ikke være død. Fryktelig uvirkelig, og enda er det det. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig at han sprang rundt beina på oss for bare noen dager siden, og nå er han ikke mer. Akkurat det, tror jeg aldri jeg blir å forstå. Hvordan det er mulig å ikke lenger være. Blomstene gjorde kirken om til en eng der den hvite kisten sto midt i blomsterenga, og den kjempefine musikken gjorde stemningen unik. Alt var så rett, samtidig som alt var feil. Jeg kan ikke tro hva som har skjedd, men har innsett at jeg ...

-> Molde

Ting har roet seg litt på hjemmefronten. Kondolansene kommer enda, men med lengre mellomrom mellom hver gang. Blomstene vi har fått begynner å dø, og tingene våre er pakket for begravelse. På en måte skal det bli godt å ta ordentlig farvel, samtidig som jeg skulle ønske jeg slapp. Men som Queen synger, the show must go on, og livet kan ikke stanse opp. For den eneste grunnen jeg har til å ikke gi opp alt, er at William hadde ikke villet se oss triste. Han hadde villet muntre oss opp, og bedt oss smile. Og nok en gang viser det seg at å smile, det kan være løsningen på så mangt -selv om det til tider virker som det vanskeligste på jord å gjøre i en tung tid. Klokken fem i ettermiddag begynner vi reisen mot rosenes by, Molde. Kommer frem sent i morgen, så har masse tid til å forhåndsskrive innlegg til dere. Også strikker jeg, som en maskin. Dessuten har jeg og lillebror lært oss poker, så mamma skal ta ut mynter før vi går på båten så har vi vel nok å henge fingrene i. I dag er jeg ...

Endring i planer

Jeg vil ikke gå inn på hva som har skjedd for de som ikke vet det, men vi har hatt et dødsfall i familien og planene for vinterferien endres derfor deretter. Fikk avbestilt flybilettene mine til Oslo neste helg. Hadde gledet meg til å reise å besøke california-jentene igjen, men det kan jeg alltids gjøre en annen gang. På tirsdag reiser jeg til Molde i begravelse, og på søndag reiser vi hjem igjen. Ønsker å takke alle de fine meldingene jeg har fått, og for at dere er forståelsesfulle og viser respekt. Takk. Jeg vil ikke legge blogging på hylla riktig enda, for midt i all sorgen merker jeg at den eneste måten jeg klarer å utrykke meg på er gjennom å skrive. Kriseteamet rundt oss sier at det beste er å komme tilbake til rutiner og hverdag, holde på meg ting for å lette på tankene. Så kanskje burde jeg kjøre på med overfladiske innlegg om sminke, skjønnhet og mote. Kanskje burde jeg slette alt og begynne på nytt, kanskje burde jeg stått opp nå, kanskje jeg burde spist og dratt på sko...

.

Tar en pause på ubestemt tid. Blogg er akkurat nå veldig overfladisk og uviktig for meg, og helt andre ting skal prioriteres. Håper dere forstår.

Stilen min

Fikk mange spørsmål om å legge ut stilen jeg vant med, og det gjør jeg høyst ydmykt. Er jo en veldig personlig tekst, men tar selvfølgelig imot konstruktiv kritikk med åpne armer :-) Vi skal redde verden Skrevet av Ine Kristine Helgå Lading Vi skal redde verden ved å være mot andre slik vi ønsker at andre skal være mot oss, vi skal redde verden med kjærlighet, - med et smil. Radmagre barn som bærer fluer istedenfor skoleklær, ser på oss med sultne øyne gjennom våre 70 tommers plasma TV-er. Jeg setter fredagstacoen i halsen og kjenner en fremmed følelse av urett og dårlig samvittighet, stakkars barn tenker jeg helt til reklamebildet av de stakkars barna i Afrika byttes ut med reklamen om den nye smarttelefonen på markedet, vips så er tankene allerede kjørt inn og plassert i parkeringshuset til elektrobutikken. Jeg vil redde verden, gjøre den til et godt sted for alle å bo på, men jeg vet ikke hvordan. Det startet i antikken da Aristoteles filosoferte seg frem til at ...

Kjøpt og betalt

Forbered dere på et veldig ærlig og bittelitt sint innlegg. Jeg er ingen superblogger med titusener av lesere hver dag, ikke vet jeg hvor langt nede jeg er på den beryktede topplista heller men neppe langt oppe. Selv om jeg har såvidt over 1000 (fantastiske♥) lesere hver dag blir mailen min fylt med sponsoravtaler fra alle verdens kanter. Lugubre pengeavtaler til mange tusen kroner der de eneste kriteriene er at jeg skryter hemningsløst av produktet de vil selge og at jeg ikke merker innlegget med det lovpålagte "reklame"-stemplet øverst i innleggene som jeg får betaling for. Bloggere er en ung målgruppe, og vi kastes til hundene om vi får en viss trafikk på nettsidene våre. Hvem ville ikke sakt jatakk og skrevet inn kontonummer med et smil om de fikk mange tusen kroner for å skrive at:"Dette er det beste produktet jeg noen sinne har brukt!"? En mye lest blogg kan håve inn over en million i årslønn, det er mer enn en gjennomsnitlig lege tjener. Skal det være bedre betalt å s...

Det er greit å torturere dyr

God kveld kjære lesere, jeg har en sak som brenner veldig i hjertet mitt akkurat nå om jeg ber dere om hjelp om! I kina er det i dag lovlig å torturere små dyr som babyskillpadder og firfirsler ved å stenge dem inne i små beholdere og selge dem som nøkkelringcharms. Det er helt umennesklig, så hvorfor behandle dyr slik man aldri ville behandlet et menneske? Jeg oppfordrer dere til å bruke mindre enn 2 minutter til å signere på DENNE siden, for å si at du er mot denne forferdelige trenden. Er du ikke overbevist? Se videoen under. Blir så sint, hvordan kan mennesker finne på å gjøre slikt? Sånne mennesker burde pakkes i poser og selges som keychains selv. Har du signert?

Hemmelighetene deres

Først må jeg bare si at med tårer i øynene og klump i halsen leste jeg gjennom utrolig mange, vonde og triste hemmeligheter. Men på tross av at det var grusomt å lese, føler jeg at jeg skulle hatt sånne innlegg oftere. Vi trenger en påminnelse om at ikke alle i blandt oss har det bra, og at alle kan trenge en klem! For det er akkurat det jeg vil gjøre etter å ha lest gjennom de mange historiene deres, -gi dere alle en bamseklem og si at det ornder seg. Tusen takk til dere som åpnet opp det såreste dere har for meg. ♥♥♥

Stakkars oss som er ungdom i Norge

Læreren kommer inn døra og ørene mine lukker seg, 'tid for facebook' tenker jeg, og stenger ute den monotone hærrestemmen nok en skoletime. Et dypt sukk høres i hele klasserommet når beskjeden kommer at PC-skjermene skal lukkes ned, -for det er jo så kjedelig å følge med. Stakkars oss som må holde ut, det er synd i oss som har skole helt til ti over tre. Når skolen endelig ringer ut og dagen er over, er vi nesten på kanten til livløse før vi får servert middag. Enten går vi på trening, eller jobb, og må holde ut enda noen timer for så å få mange tusen inn på konto hver månede, eller så gjør vi lekser, som jo er -verdens undergang. Å slite seg gjennom fem sider om romerriket er forferdelig strevsomt, men mest fordi når øynene har lest ned de fem sidene finner du ut at du begynte å tenke på andre ting allerede etter første avsnitt, så det du husker etter fem sider om romerrikert er hvor du vil reise på ferie til sommeren. Vi kan reise hvor enn vi vil, i hele verden. Tanzania, London...
hits